FUNFACT TUESDAY #4

Jeg er livredd for fluer

Jeg angrer nesten litt på at jeg har sagt jeg skal skrive funfacts om meg selv hver tirsdag. For det første så er det ikke så vanvittig enkelt å komme på en funfact om deg selv helt alene. Man selv er som oftest vår sterkeste fiende og da er det vanskelig å komme på ting. Det som du er vant til, vokst opp med og ser på som helt normalt ser kanskje en venn på som noe helt sinnsykt-bananas-klin-kokko-utav-denne-verden-hysterisk-morsomt-og-veldig-unormalt! Så, det hadde vært mye greiere om jeg fikk hjelp til å finne ut av hva jeg skal skrive om som er med på å definere den jeg er. For den man er, det ser man ikke selv. Man er jo så vandt til det at det dukker ikke opp i hodet ditt uansett hvor lenge man grubler. Anyway, jeg føler meg utrolig dum akkurat nå. Jeg begynte å skrive på overskriften i tykk skrift og før jeg hadde kommet til ordet "fluer" så mast jeg en bit av den lille delen av det jeg så vidt kan kalle for verdigheten.



Jepp, fluer. Halvparten av dere har sikkert sluttet å lese cuz let's be honest - dette blir for dumt. Men, det er fakta. Det begynte da familien dro på campingvognen på Voss en vinter for å stå i bakkene. En dag ville jeg ikke være med for gudene vet hvorfor. Jeg var rundt 5. klassealder så ski var ikke så veldig interessant på den tiden. Jeg bestemte med derfor for å være hjemme. Aleine. I en campingvogn. Her satt jeg i flere timer og kjedet ræven av meg, rett og slett. Så kom jeg til å møte på en flue som hadde buzzet rundt meg en evighet uten at jeg hadde reagert. Jeg tenke at dette var min nye venn. Jeg døpte den til og med. Så der satt jeg - i en campingvogn i 20 minusgrader, aleine med en flue som var blitt min venn. Min fine venn. 
.  .  .  .  . 
Vi hadde mange gode samtaler. Det var egentlig ganske koselig, helt til jeg lå merke til noe veldig merkelig. Om jeg hallusinerte eller om det faktisk var ekte har jeg ingen peiling på! Det eneste jeg vet jeg så, me mine egne øyne, var at fluen tok frem snabelen sin (altså, ikke tissen, men sånn snabel som elefanten har (husk - jeg nevnte at jeg hallusinerte! Jeg vet ikke en gang om de har en snabel)) og begynte å suge næring ut av låret mitt. Dette var jo helt forferdelig krise, og for et svik! At en venn kinne gjøre noe slikt mot meg, det var helt ufordragelig. Jeg kvapp ganske bra til og begynte så å skrike mens jeg jagde den dumme fluen rundt i vognen med et meget utgått Se og hør-blad. Jeg husker faktisk ikke om jeg klarte å drepe det dyret, jeg har kanskje fortrengt hele greiene. Men etter det har jeg aldri, aldri, aldri vært fan av fluer. Ja, jeg er faktisk redd de til den dag i dag! Jeg er redd for at de skal sitte fast i håret mitt eller klare å komme seg inn i i øret mitt når jeg sover. For det har jeg også opplevd! Jeg våknet av en fæl buzzing i øret mitt. Nei, fluer er livsfarlig. Det største nederlaget hadde vært om jeg hadde dødd på grunn av en flue. Det dyret kommer til å gi meg et skikkelig hjerteinfarkt en dag.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits