FUNFACT TUESDAY #2

Jeg har vært usynlig en gang tilbake 

Jeg husker når jeg var mindre og 70% av kidsa i barnehagen knakk piss og dritt hver uke. Jeg husker jeg var så sykt misunnelig på de. De fikk så mye oppmerksomhet. De fikk dessert hele tiden! Jeg syntes det var skikkelig urettferdig. Og ikke minst på barneskolen. Det eneste som var tema var å skrive på gipsen til stakkar Anna som knakk armen på tre steder da hun datt ned fra treet etter å ha lekt med livet. Hvorfor skulle alle plutselig samle seg rundt den som alltid hadde gips på kroppen? Hvorfor syntes alle så synd på den personen, men brydde seg ikke om de som kanskje ikke fikk så mye oppmerksonhet i utgangspunktet? De som allerede var litt usynlig, ble enda mer usynlig. Ja, her kommer det vell frem at jeg var ganske usynlig fra 1. til og med 5. klasse. Det var ikke mange jenter i klassen min, så jeg var mest med gutta. Ikke de kule gutta, for de var bare etter jentene. Nei, jeg var med de gutta som ikke brydde seg. De som ikke visste hva en jente var. Der følte jeg at jeg kunne være meg selv. Vi var ofte for oss selv, siden ingen så oss uansett. Jeg likte det ikke.



Det verste var jentegarderoben før og etter gymtimen. Her var stort sett det eneste stedet hvor jeg sa mer enn hva jeg sa til flertallet av klassekameratene mine på en hel uke. Hver gang jeg følte at jeg kom litt inn i "gruppen", var det noe som skjedde som fikk meg til å trekke meg helt vekk. Enten hadde jeg ikke begynt med BH eller så var det fordi jeg var den eneste på hele skolen som ikke var helt norsk. Det var ikke så kjekt de periodene. Barnehagen var litt bedre enn barneskolen, da alle er unger og skjønner ikke hva som skjer. Det jeg kan huske derfra er at noen kalte meg feit, men det var jo 50% av alle som gikk der så det så jeg ikke på som en fornærmelse, haha. Krøller også. Det var noe som ikke var greit, tydeligvis. Nesten alle hadde stritt hår, og som unge, er du ikke normal om du ikke har slik som alle andre. Men, det var ikke noe jeg ble lei meg for heller, for de jeg var med var verdenskartet. selv. 



Først i 6. klasse begynte det å gå oppover. Jeg bestemte meg for å gå ned i vekt da jeg var overvektig. Jeg begynte på fotball - et jentelag (!) hvor de fleste jentene ikke gikk på skolen min. Det var egentlig ganske bra, for da fikk jeg sosialisert meg med noen som ikke visste hvem jeg var. Jeg kunne sette standaren selv uten å bli stemplet. Jeg gikk ned i vekt, fikk "trent" meg på å snakke med jenter, få flere jentevenner, fikk mer selvtillit osv. Jeg ble også kaptein på laget, noe som jeg fikk stor respekt for. Også fikk jeg begynne å trene og spille kamper med guttelaget. Etter dette så det bra ut for meg! Jeg var ikke usynlig lengre. Jeg var med å spilte fotball i friminuttene, folk ville snakke med meg, snakke om hvordan kampen gikk i helgen. Ja, jeg ble inkludert. Jeg ble ikke lengre sistevalget i gymen. 

Dette ble kanskje ikke så funfact. Eller ble det? Jenta som var usynlig i alle år og som nå er superpopulær? Haha, nei, tulla! Men du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg fikk ta del av en gjeng, plutselig var jeg like mye med en gjeng som alle andre i gjengen. Det var ingen dilting. Jeg var ikke bare der og så på at alle snakket. Jeg ble inkliudert.

3 kommentarer

allyouneednowislove

07.03.2017 kl.09:53

Utrolig trist å høre historien du har lagt ut :( jeg har også opplevd mye av det samme. Håper du har det bra nå :) ønsker deg en god dag

Rose Coetzee

07.03.2017 kl.14:24

allyouneednowislove: tusen takk, ja nå går alt fint :) ditto!

Victoria Larsen

07.03.2017 kl.11:48

Så artig innlegg ! Jeg håper du får en fin tirsdag :-)

Skriv en ny kommentar

hits