NÅR SAVNET ER DER

Nå har jeg ikke bodd hjemme på en stund. Eller, ikke fast hvert fall. Jeg flyttet ut da jeg var 20 (wow, jeg har ikke tenkt på at det faktisk er mer enn to år siden!) sammen med min nåværende samboer. Mange liker kanskje ikke tanken på å flytte hjemme fra da du har så mye kjært der. Du har sikkerhet, du har mamma og ikke minst - du har mat! Nå er det ikke det jeg savner mest med å bo hjemme hos mamma. Jeg var så mye på farten uansett at jeg kjøpte og lagde som oftest min egen mat. Men er det noe jeg virkelig savner så er det å våkne på morgenen, gå inn på kjøkkenet og møtet mamma som står og lager frokost : "skal du ha egg?". Jeg savner mamma ganske mye av og til. Det har vært hun som alltid har vært der når jeg våkner og møter meg med en "god morgen", alltid vært den som er der for å si "god natt" før jeg kryper under dynen. Nei, familien er viktig, og det er fælt å ikke se alle like ofte. Jeg bor ikke så alt for lang vekke fra de, men det er tiltak å komme seg ut til dit. Hadde jeg hatt bil hadde det vært noe annet da det ikke tar mer enn 25 minutt. Med buss tar det ca 1 time, og mye planlegging må inn. Det er vanskelig når en jobber ganske mye og har alle andre forpliktelser. 





Sannheten er at jeg har alltid ville flytte for meg selv. Jeg var egentlig flytteklar da jeg sluttet på videregående. Det tok meg jo strengt tatt ikke mer enn 1 år etter VG, så jeg holdt meg ganske greit innenfor med bare 12 mnd slingring. Mamma har vært så flink med meg når det gjelder å gjøre meg klar til voksenlivet. Jeg begynte med ukelønn på barneskolen. Dette var belønnet etter hvor mye jeg hjalp til hjemme. På ungdomsskolen gikk det over til månedslønn. Her fikk jeg noen hundrelapper bare en gang hver måned. Dette skulle jeg klare meg på. Skulle jeg på kino, måtte jeg bruke de pengene på både billett og popcorn. Mat i kantinen? Måtte ta fra månedslønnen. Klær? Måtte kjøpe det selv med selvtjente penger. Noen ganger følte jeg at hun var veldig uretferdig med meg da jeg så på andre i klassen min som fikk penger av foreldrene til å gjøre hva de ville. I dag er jeg utrolig takknemlig for at hun var så streng med meg. Selvfølgelig, trengte jeg til stor nød en vinterjakke eller vantette sko så kjøpte hun det til meg. Men jeg tuller ikke, jeg kjøpte faktisk sokkene mine selv!



Nå sklei jeg litt vekk fra overskriften og det som var planen å være tema, men nå når jeg begynte å skrive hvor mye jeg savnet hjemme så kom jeg på hvor glad jeg er i mammaen min. SÅ fornøyd med hvordan hun har utrustet meg så godt som hun har. Ikke rart jeg ville flytte, jeg har jo hatt hjelpemidlene i alle år! Jeg kan ikke beskrive hvor høyt jeg setter pris på henne. Og generelt hele familien min, så klart. Jeg savner det å være hjemme en lørdagskveld og sitte i sofaen med chips, snop og druer, bare meg og mamma mens vi ser på Bridget Jones' dagbok. Det å kunne ta en liten spasertur til mormor og morfar. De har alltid snop på stuebordet, hehe. De blir så glad når jeg kommer for å spise middagen dies og tømme snopeskålen. Dessverre er det ikke så mye slik lengre. Er jeg blitt voksen? Skulle fremdeles ønske det var gåavstand mellom oss så jeg kunne få litt sosekjøtt eller raspeboller (komler) når det var på menyen. Huff, dette ble et fælt innlegg. Kjenner jeg blir litt rørt Uansett, jeg vil altid være deres lille, brune jente med krøllene. 

2 kommentarer

Victoria Larsen

03.03.2017 kl.19:26

<3 klem!

Rose Coetzee

03.03.2017 kl.22:15

Victoria Larsen: <3

Skriv en ny kommentar

Rose Coetzee

Rose Coetzee

22, Bergen

Ung, ivrig og prøver å nå frem.

Kategorier

Arkiv

hits